| dc.description.abstract | Studie I
Bakgrunn: Formålet med studie I var å evaluere kvaliteten på den skriftlige kommunikasjonen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten ved innleggelse i og utskriving fra sykehus med et spesielt fokus på hvem som hadde oppfølgingsansvaret. I tillegg skulle det estimeres hvor mange pasienter som eventuelt kunne blitt behandlet utenfor sykehus i stedet for innleggelse i sykehus.
Materiale og metode: I studie 1 bestod pasientutvalget av 100 innleggelsesskriv og epikriser for pasienter på over 75 år fortløpende innlagt ved ortopedisk, lunge- og kardiologisk avdeling ved St. Olavs Hospital fra Trondheim og Malvik kommuner vinteren 2002. Vurderingene ble gjort ved hjelp av en Delfi-teknikk med to forskjellige ekspertpanel bestående en erfaren spesialist i allmennmedisin, en sykepleier fra kommunen med erfaring fra omsorgstjenester og en sykehusspesialist. Panelene vurderte kvaliteten på beskrivelsen av sykehistorie, aktuelt, funn, medisiner, ADL, sosialt nettverk, behov for omsorgstjenester, og foretok en vurdering av nytte av sykehusopphold og om pasientene kunne ha blitt behandlet i allmennpraksis, på en akuttpoliklinikk eller på et sykehjem.
Resultater: I henvisningsbrevene var sykehistorie, funn og medikamenter svært godt beskrevet i henholdsvis 39 %, 56 % og 39 % av tilfellene. I epikrisene var tilsvarende områder beskrevet svært godt i 92 %, 55 % og 82 % av tilfellene. Bare halvpartene av epikrisene hadde tilfredsstillende beskrivelse av ADL. Ca 2/3 av pasientene ble vurdert til å ha svært god nytte av sykehusoppholdet, og en av seks pasientene kunne ha blitt behandlet uten innleggelse i sykehuset. Mens sykehusspesialistene vurderte at 77 % av pasientene hadde stor nytte av innleggelsen, vurderte allmennlegene at bare 59 % hadde stor nytte av oppholdet. En av fire epikriser beskrev ikke hvem som hadde oppfølgingsansvaret.
Konklusjon: Både innleggesskrivene og epikrisene manglet viktig medisinsk informasjon. Innleggeselsskrivene manglet så mye informasjon at i mange tilfeller kunne dette representere en helserisiko for pasientene. Det var også dårlig samsvar mellom på første- og andrelinjenivå om hva som ble forstått som god kvalitet på innleggelsesskriv og epikriser. Det var heller ikke enighet om hvilke pasienter som hadde god nytte av sykehusoppholdet.
Studie II
Bakgrunn: Formålet med studien var å sammenlikne bruk av helse- og omsorgstjenester, kostnader og død under seks og 12 måneders oppfølging av pasienter sluttbehandlet på en intermediæravdeling i sykehjem med tradisjonell behandling i sykehus.
Materiale og metode: I en randomisert kontrollert studie ble 142 pasienter over 60 år innlagt St. Olavs Hospital for akutt sykdom eller forverring av kronisk sykdom slutt- og etterbehandlet på en intermediæravdeling i et sykehjem eller på sykehuset. Intervensjonsgruppen, 72 pasienter, ble mens de var innlagt på sykehuset, randomisert til sluttbehandling på sykehjemmet, mens sykehusgruppen, 70 pasienter, ble randomisert til standard viderebehandling på sykehuset. Resultatene er basert på intention-to-treat analyser og justert for alder, kjønn, ADL og diagnoser.
Resultater: Reinnleggelser: I intervensjonsgruppen ble 14 pasienter (19,4 %) reinnlagt sammenlignet med 25 pasienter (35,7 %) i sykehusgruppen (p=0,03); Resultater etter seks måneder: Etter seks måneder var det 18 (25,0 %) klarte seg selv i intervensjonsgruppen sammenlignet med syv (10,0 %) (p=0,02) i sykehusgruppen. Det var en ikke signifikant reduksjon av antall døde i intervensjonsgruppen med en ikke signifikant økning i dager innlagt i institusjon for den initiale behandlingsperioden. Samlede gjennomsnittlige behandlings- og omsorgskostnader per pasient var for de første seks månedene NOK 78632 (95 % CI 59168-98096) i intervensjonsgruppen sammenlignet med NOK 112568 (95 % CI 85736-139392) i sykehusgruppen (p=0,003). Gjennomsnittlige forskjell behandlings- og omsorgskostnader per pasient og observasjonsdag var NOK 296 (95 % CI 8-568) (p=0,003); Resultater etter 12 måneder: Etter 12 måneder var 13 (18,1 %) døde i intervensjonsgruppens og 22 døde (31,4 %) i sykehusgruppen (p=0,03). Pasientene i intervensjonsgruppen var under observasjon i en lengre tidsperiode enn sykehusgruppen: 335,7 (95 % CI 312,0-359,4) sammenlignet med 12 292,8 (95 % CI 264,1-321,5) dager (p=0,01). Det var ingen statistiske forskjeller i behovet for kommunal langtidsomsorg, antall sykehusinnleggelse eller dager i sykehus mellom gruppene. Gjennomsnittlige behandlings- og omsorgskostnader per pasient og observasjonsdag var NOK 606 (95 % CI 450-761) i intervensjonsgruppen sammenlignet med NOK 802 (95 % CI 641-962) i sykehusgruppen (p=0,03).
Konklusjon: Sluttbehandling på intermediært nivå i et sykehjem medførte færre reinnleggelser, at flere pasienter klarte seg selv uten kommunale omsorgstjenester og lavere mortalitet. Samtidig var behandlingstilbudet kostnadseffektivt. | nb_NO |
