Hvordan erfarer sykepleiere som jobber på sykehjem nedbemanningsprosesser?

Abstract

Innledning: min inngang til det feltet jeg har valgt å forske på, er at jeg selv har bakgrunn fra å jobbe som sykepleier med eldre, og som leder på en sykehjemsavdeling. Jeg har selv erfart helsepersonell som er slitne av omorganisering og nedbemanning på avdelingene. I nedbemanning ligger det ofte en skjult nedbemanning hvor arbeidstaker får flere oppgaver. Det kan være nye krav til hva som skal dokumenteres, og mer tid som blir brukt foran datamaskinen. Det kan og være at pasientene blir sykere eller mer pleietrengende, og trenger mer hjelp, uten at flere blir ansatt. Målsetning ved studien har vært å se på hvilke følger en direkte eller indirekte nedbemanning får for sykepleiere på sykehjem. Hvilke følelser sitter informantene igjen med etter omorganiseringen, og om det kan knyttes opp mot tidligere forskning gjort på området. Gjennom å gi en mest mulig helhetlig beskrivelse av nedbemanningsprosessen og arbeidssituasjonen til informantene, vil jeg prøve å gjengi hvilke følelsesmessige følger de opplever i ettertid. Hensikten har vært å bidra til en dypere innsikt i og forståelse for fenomenet og den konteksten det opererer i. Metode: studien er kvalitativ og har en eksplorerende form. Den anvender casestudie som en metodisk tilnærming for å få frem subjektive oppfatninger av og forståelse for fenomenet nedbemanninger på sykehjem, og følelsemessige følger for informantene. Det ble benyttet åpne intervjuer i form av individuelle intervjuer. Datamaterialet består av erfaringene til 6 informanter som samlet har en bred erfaring og kunnskap i forhold til det å jobbe på et sykehjem med pasienter med sammensatte behov. Hovedfunn: studien jeg har gjort viser at det kan være en sammenheng mellom omorganiseringer som resulterer i direkte eller indirekte nedbemanninger, og følelser som Noer beskriver i sin Survivor Syndrome modell. Dette er følelser informantene beskriver lang tid etter en nedbemanning, med unntak av følelsen av urettferdighet, risikoaversjon og jobbusikkerhet. Det kan forklares med at informantene selv stod aldri i fare for å bli nedbemannet, og var med og valgte ut hvem som skulle gå. Risikoaversjon fant jeg ikke relevant i denne sammenheng. Informantene ble og spurt om kvalitet og pasientsikkerhet knyttet til nedbemanningen, selv om de mente den ikke var uforsvarlig, så burde den likevel vært bedre. Informantene mente ikke at sykefraværet var blitt høyere etter nedbemanningen. Dette kan blant annet indikere at negative følelser ikke nødvendigvis fører til helseplager. Faglige bidrag: i en tid hvor det er mye fokus på å drive kostnadseffektivt på sykehjemmene, kan det se ut som at de økonomiske rammene går på bekostning av det informantene opplever som et minimum for å kunne stå i yrket over tid. Dette kan gjøre det vanskelig å fremstå som en attraktiv arbeidsplass, noe som igjen kan føre til at rekrutteringen av sykepleiere til sykehjemmene blir en utfordrende og vanskelig prosess. Disse funnene er noe som bør tas i betraktning for å oppnå god kvalitet på det arbeidet som utføres på norske sykehjem i dag.