Jeg er den samme, men på en litt annen måte. Erfaringer med fysisk aktivitet, ett til to år etter hjerneslag hos personer med selvstendig gangfunksjon
Master thesis
Åpne
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2495248Utgivelsesdato
2015Metadata
Vis full innførselOriginalversjon
Kupca, A. (2015). Jeg er den samme, men på en litt annen måte. Erfaringer med fysisk aktivitet, ett til to år etter hjerneslag hos personer med selvstendig gangfunksjon. (Masterprogram i helsefag, fysioterapivitenskap), University of Bergen, http://hdl.handle.net/1956/11682Sammendrag
Formål: Formålet med studien er å få økt forståelse for hva som ligger til grunn for fysiske aktivitetsvaner ett til to år etter hjerneslag hos yrkesaktive og unge pensjonister med selvstendig gangfunksjon.
Metode: Forskningsdesignet er kvalitativt, og forankret i hermeneutikk. Elleve individuelle intervjuer ble gjennomført med åtte menn og tre kvinner, ett til to år etter hjerneslag. Forskningsmaterialet ble analysert ved bruk av Malteruds Systematiske tekstkondensering.
Resultat: Informantenes erfaringer ble sammenfattet under en overbyggende overskrift: «Jeg er den samme, men på en annen måte» og et hovedtema: Svekkende eller forsterkende aspekter for mestring av fysisk aktivitet og praktisk gjennomføring av målrettet trening med påfølgende seks undertema som gjenspeiler variasjoner og fellestrekk i hovedtemaet. Erfaringene informantene har delt tyder på lavere mestring og deltagelse i fysiske aktiviteter etter hjerneslaget. Dette til tross for lette motoriske utfall og selvstendig gangfunksjon. Økt trøttbarhet, kognitive vansker og nedsatt fysisk form ble identifisert som hemmende. De fleste gav uttrykk for at fysisk aktivitet hadde fått økt betydning for dem etter gjennomgått hjerneslag og de ønsket å øke deres deltagelse i fremtidige fysiske aktiviteter. Men noen beskrev at de ikke var tilstrekkelig trygge til å gjennomføre dette, til tross for oppfølgingen de hadde hatt. De som hadde mest erfaring med fysisk aktivitet før hjerneslag, virket å være mer aktive også i ettertid. Det var imidlertid variasjon i informantenes motivasjon og muligheter for å komme tilbake til tidligere aktivitetsnivå eller eventuelt å bli mer fysisk aktive enn før. Utilstrekkelig oppfølging, savn etter sosialt støtte og de tidligere fysiske aktivitetsvaner virket til å ha en rolle i dette. Treningstilbud i grupper med likesinnede som er individuelt tilpasset personer etter hjerneslag utpekes som et manglende supplement til dagens oppfølgingstilbud.
Konklusjon: Informantene beskrev redusert mestring og lavere deltakelse i fysiske aktiviteter ett til to år etter hjerneslaget. Deres beskrivelser gav innsikt i hvordan ulike kognitive og emosjonelle vansker, samt generelt nedsatt fysisk form preger deres deltagelse i fysiske aktiviteter. Å ha fokus på de «usynlige» vansker og på utholdenhetstrening i rehabilitering kan være med å hindre utvikling av en sedat livstil.