Spenningsfeltet mellom standardisering, variasjon og prioritering i norske sykehjem

Abstract

Etablering av tjenestestandarder har til hensikt å regulere, endre og forbedre fagutøveres arbeid, noe som skal føre til at tjenestene får jevnere og bedre kvalitet. Standarder i den norske helse- og omsorgssektoren er også tenkt å bidra til mer samstemte krav og forventninger til tjenestene. Hensikten med denne studien er å undersøke hvordan sykehjem i norge arbeider med «kvalitet» og om og i så fall hvordan dette påvirker praksiser på tvers av kommuner, sykehjem og avdelinger.

Datainnsamlingen er gjennomført i 2016 ved bruk av et spørreskjema, individuelle intervju og fokusgruppeintervjuer samt observasjoner i fem norske sykehjem.

Vi har funnet stor variasjon i praksis og rutiner knyttet til «kvalitetsarbeid», til tross for gjentatte innsatser fra myndighetene i å standardisere praksis i tjenestene. Resultatene viser variasjoner både på tvers av og innen sykehjemmene. disse variasjonene viser til det vi oppfatter som et komplisert og varig spenningsforhold mellom standardisering, lokal autonomi og kultur og lokalt innovasjonsarbeid. Vi argumenterer for at standardisering av «beste praksis» er vanskelig forenelig med flere forhold, blant annet med; a) myndighetenes ønske om stadig innovasjon i tjenestene, samt at tjenestene skal være individuelt tilpasset, og b) kommunenes grunnleggende autonomi, lokal arbeidskultur ved sykehjemmene knyttet til denne autonomien og lokale prioriteringer.