Samarbeid uten fellesskap: Om individuelle planer i kommunalt psykisk helsearbeid

Abstract

Denne avhandlingen omhandler innføringen av individuelle planer i kommunalt psykisk helsearbeid. Fra 1.7.2001 fikk personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester rett til en individuell plan. En individuell plan skal bidra til at tjenestetilbudet bygger på brukermedvirkning og blir mer individuelt tilpasset, samtidig som det skal være helhetlig og samordnet. Hensikten med avhandlingen er å se om en individuell plan virkelig bidrar til å nå de målene man satte seg. Problemstillingen i avhandlingen er derfor: Hvordan ivaretas målene med individuelle planer i kommunalt psykisk helsearbeid? Individuelle planer kan oppfattes som organisasjonsoppskrift med utgangspunkt i det som kalles New Public Management (NPM). De fremstår dermed som hjelpemidler bygget på en rasjonell-instrumentell logikk. Psykisk helsearbeid er derimot en sektor preget av ulike faglige tilnærminger, uklare sammenhenger mellom årsak og virkning, og tjenestemottakere med diffuse og komplekse behov. På mange måter synes det derfor som om forutsetningene bak de individuelle planene om at klare mål og behov skal kunne konkretiseres i bestemte tiltak, møter særlige utfordringer i psykisk helsearbeid. Begrunnelsen for å velge dette temaet for denne avhandlingen er nettopp knyttet til en undring over hva som vil skje i en sektor preget av uklarheter når man innfører et hjelpemiddel forankret i en rasjonell instrumentell logikk. Undersøkelsen bygger på intervjuer med ansatte og observasjoner av ansvarsgruppemøter i forbindelse med individuelle planer. Denne tilnærmingen ble valgt ut fra en antagelse om at man ville bruke ansvarsgruppene til å samarbeide om å utvikle den individuelle planen. Resultatene viser at begrensninger i brukermedvirkning i stor grad er et resultat av manglende ressurser og begrenset tiltaksrepertoar i kommunene. Innenfor de rammene som finnes er tjenesteyterne positive til å gi tjenestemottakerne innflytelse på utformingen av tiltakene. Det er likevel få av tjenestemottakerne som klarer å utnytte denne muligheten. En viktig forutsetning for at tjenestemottakerne skal kunne utnytte arbeidet med individuelle planer til økt brukermedvirkning, er at de både har klare mål og at de forstår hensikten med å utforme en individuell plan. Dette er forutsetninger som i liten grad synes oppfylt innen psykisk helsearbeid. Også samarbeid og helhetlige tilbud påvirkes i stor grad av andre faktorer enn den individuelle planen. I praksis synes forhold som forståelse for rehabiliteringsideologien, kommunens organisering, profesjonelle grenser, holdninger og samarbeidskompetanse å sette rammer for samarbeidet. Den individuelle planen medvirker likevel til at de ulike tjenestene tilpasser seg hverandre. Det er dessuten åpenbart at koordinatorene tar et særlig ansvar for at tilbudet til tjenestemottakerne blir helhetlig og samordnet. Den individuelle planen synes klart å være en medvirkende årsak til at de aktuelle tjenesteyterne tar et slikt ansvar for helhet og samordning. Undersøkelsen viser også at ansvarsgrupper kan være en arena der det er muligheter både for å samarbeide og for å komme frem til pragmatiske løsninger. Det viktigste er likevel at dette er en arena der tjenestemottakerne kan utøve innflytelse. Konklusjonen i avhandlingen er at det er behov for å styrke måloppnåelsen med individuelle planer. Avhandlingen skisserer ikke på noen entydige løsninger, men peker på at en mulighet for å finne løsninger kan være gjennom et mer aktivt samarbeid mellom overordnete myndigheter, tjenesteytere, tjenestemottakere og forskere. Det anbefales at aktuelle strategier legger vekt på styrking av tjenestemottakerne og på bevisstgjøring og endring av arbeidsformer blant tjenesteyterne.