Kunnskap om ernæring i hjemmesykepleien

Abstract

Formål: kartlegge helsepersonells kunnskap om ernæring, før og etter gjennomføring av kommuneorganisert ernæringskurs. Studien søker spesielt å kartlegge endring i kunnskap, holdninger og handlingsferdigheter om underernæring hos respondentene. Teoretisk forankring: identifisert litteratur viser til sammensatte årsaksforhold som har innvirkning på eldres ernæringsstatus. Det trekkes frem eldres og helsepersonells kunnskap. I tillegg belyses teoretiske perspektiver rundt kunnskapsstrukturer i sykepleien. Metode: dette er en utforskende studie med pretest posttest design der det benyttes selvrapporterende spørreskjema for innsamling av data. Spørreskjemaet ble besvart på to tidspunkter, før og etter at det samme arbeidslaget hadde fått tilbud om kurs, og er derfor et bekvemmelighetsutvalg. Det empiriske materialet var gjenstand for deskriptive analyser for å se om det var endring mellom testtidspunktene, da det var få respondenter som faktisk gjennomførte ernæringskurset. Resultater: respondentene har ikke kjennskap om tilgjengelige ressurser som storkjøkken, kostkontakt eller ernæringsfysiolog. Det er ingen endring omkring respondentenes selvoppfattede ansvarsområder, der sykepleier og fastlege ofte får ansvaret. Det er en signifikant endring der respondentene antar at det er fastlege som tar vektansvar. Det er signifikant økning av kunnskap når det gjelder BMI klassifisering for underernæring, likevel brukes BMI beregninger i liten grad. Til tross for kunnskap om når vektmålinger bør utføres, viser funn at det ikke foreligger klare vektmålingsrutiner. Funn gir uttrykk for økt kunnskap om hjelpemidler som brukes for å vurdere ernæringsstatus, men at de ikke alltid brukes. Konklusjon: til tross for kommunens fokus på å øke de ansattes kunnskap om ernæring gjennom ernæringskurs, gir studien inntrykk av at de ansatte ikke får den informasjonen som er tilgjengelige for kunnskapsutvikling. Dermed får de heller ikke kunnskap om tilgjengelige ressurser, og dette kan ses i manglende kunnskap om ernæring, samt nedsatt evne til å iverksette og behandle underernæring.