| dc.description.abstract | Økte helseutgifter som følge av en eldende befolkning og økende forekomst av livsstilssykdommer truer velferdsstatens bæreevne. For å sikre en bærekraftig utvikling ble Samhandlingsreformen innført 1. januar 2012. Kommunalt medfinansierings-ansvar for konsultasjoner og innleggelser, og straffegebyr for hvert liggedøgn for utskrivningsklare pasienter, er tiltak i reformen for å redusere kommunenes forbruk av spesialisthelsetjenesten. Tross politikernes formening om at de utskrivningsklare pasientenes opphold i spesialisthelsetjenesten er for langvarige, og at en reduksjon vil være kostnadseffektivt og samfunnsmessig nyttig, kan reduksjonen også ha uheldige effekter. Tidligere kommunalt mottak kan føre til svekket helsetilstand, og følgelig økning i antall reinnleggelser. Dette medfører store kostnader for samfunnet, og svekket pasientopplevelse. Det kan også hevdes at kommunale faktorer påvirker tilpasningen til reformen, noe som kan gi kommunale forskjeller i helsetilbudet, som etterstrebes å være kvalitativt likt, uavhengig av bosted.
Oppgaven beskriver utviklingen i antall liggedager og reinnleggelser for de utskrivningsklare pasientene i lys av Prinsipal-Agent teorien, samt sammenhengene mellom kommunale faktorer og utfallene ved bruk av kvantitativ analyse av paneldata på kommunenivå. Resultatene indikerer at reformen har hatt ønsket resultat på kommunenes tilpasning vedrørende antall liggedager, mens antall reinnleggelser har økt etter reformens innførsel. Det vises til vesentlige forskjeller i sammenhengene mellom utfall og kommunale variabler som inntekt, andel eldre, andel pasienter utskrevet til institusjon, samt befolkningsstørrelse. Resultatene varierer også avhengig av hvilken helseregion som analyseres, samt ved uttak av subpopulasjoner basert på inntekt, befolkningsstørrelse og andel eldre. | nb_NO |
