Individuell plan som virkemiddel for ledelse og samordning av tjenester i kommunene

Abstract

I denne rapporten har vi på oppdrag fra Kommunal‐ og regionaldepartementet evaluert ordningen med Individuelle planer (IP) som et styrings‐ og koordineringsverktøy i norske kommuner. En individuell plan er en rettighet for mennesker med langvarige og sammensatte helse‐ og sosialbehov. Om lag 25 000 personer (rundt 0,5 % av befolkningen) har en slik plan. Planen skal skape klarhet for tjenestemottakeren, avklare ansvarsforhold og danne grunnlag for vedtak om tjenester fra det offentlige. Gjennom arbeidet med individuell plan ønsker man også å styrke brukermedvirkning, synliggjøre rettighetene og pliktene til den enkelte og tjenesteapparatet, samt å fremme langsiktighet og helhetstenkningen i tjenesteytingen. En slik vektlegging av individuelle rettigheter og sammenheng i tjenestene virker inn på forholdet mellom styringsnivåene og kommunenes organisasjonsfrihet. Vi har undersøkt hvorvidt og hvordan lovpålegg om IP påvirker administrativ ledelse og samordning i kommunene, med vekt på områdene barnevern og psykisk helsetjeneste for voksne. Innenfor psykisk helse har IP vært regulert ved lov helt siden 2001, mens IP først kom inn på barnevernsfeltet i 2009. Til gjengjeld har barnevernstjenesten tung lovbasert forankring og klart definerte krav i forhold til samordning, koordinering og brukermedvirkning, mens kravene overfor psykisk helsetjeneste for voksne er langt mindre definerte. Ved å velge så ulike felt fikk vi frem variasjonsbredden i hvordan IP kan innvirke på organisering, koordinering og styring. Metodisk har vi foretatt en tredelt undersøkelse: en dokumentanalyse av lovbestemmelser og statlige tilsynsrapporter, en kunnskapsoppsummering av foreliggende forskning om IP som styringsverktøy og en nettbasert spørreundersøkelse til rådmenn og enhetsledere i 100 tilfeldig utvalgte kommuner. Vi har dessuten dradd veksler på funn fra en tidligere utført survey. Samlet sett gir de ulike datakildene et godt oversiktsbilde over hvordan IP oppfattes som styringsverktøy i kommunene. Kort oppsummert viser undersøkelsen at IP som styringsverktøy er langt mer institusjonalisert innenfor psykisk helsevern for voksne enn innenfor barnevern. Videre finner vi at den administrative ledelsen i kommunene er lite involvert, og kun i en viss grad interessert i dette styringsverktøyet.