Rett hjelp til rett tid: Kunnskapsgrunnlag for rusmelding, Oslo kommune

Abstract

Kunnskapsgrunnlaget for rusmeldingen er basert på erfaringsbasert kompetanse, praksiskompetanse og forskningsbasert kunnskap. Velferdsetaten har lagt til rette for en bred og inkluderende prosess i Oslo kommune som har involvert brukere og brukerorganisasjoner, pårørende og pårørendeorganisasjoner, bydeler, etater, spesialisthelsetjeneste, frivillige- og ideelle organisasjoner, fagorganisasjoner, politi og fengselsvesen samt fag- og kompetansemiljøer. Anbefalingene er basert på denne helheten. Tiltak og satsinger som blir satt i verk på bakgrunn av rusmeldingen må evalueres for å sikre at målene nås. Metoder og tiltak skal baseres på kunnskapsbaserte metoder, og rus og psykisk helse bør sees i sammenheng. Gjennom statlige føringer som veiledere og retningslinjer, beskrives satsinger innenfor forebyggende arbeid og rusarbeid i tillegg til forskningsbasert kunnskap om forebyggende arbeid, tidlig innsats, behandling, rehabilitering og ettervern. Kommunens ressurser innen rusfeltet bør målrettes slik at det gir best effekt for brukeren og optimal ressursutnyttelse for kommunen. Dette innebærer mer innsats i bydel, styrking av forebyggende tiltak og mindre bruk av institusjonsplasser for brukere som kan bo i egen bolig. Flere tjenester skal gis av bydel, og det må sikres at ressurser og kompetanse fordeles slik at dette blir ivaretatt. God livskvalitet forutsetter at grunnleggende behov er oppfylt. Alle har behov for et trygt sted å bo, meningsfullt innhold i hverdagen i form av arbeid, aktivitet og sosialt samvær. Det er avgjørende at alle opplever å være en del av fellesskapet og får mulighet til å bruke sine ressurser i nærmiljøet, på arbeidsplassen og i fritiden. Bydelene og de byomfattende etater må legge til rette for et strukturert samarbeid mellom kommunale aktører, frivillige og ideelle organisasjoner og bruker- og pårørendeorganisasjoner for å sikre tilstrekkelig arbeids- og aktivitetstilbud. Det må legges til rette for brukermedvirkning, der brukers egne ressurser støttes under hele forløpet på en slik måte at livskvalitet bedres og tilbudene tilpasses brukers behov. Alle brukere med behov for langvarige og sammensatte tjenester skal tilbys koordinator. Andre brukere bør få tilbud om fast kontaktperson i bydel for å sikre tilstrekkelig og koordinert oppfølging. Koordinator og kontaktperson har ansvar for å motivere for, og utarbeide individuell plan sammen med bruker og andre aktuelle samarbeidspartnere. Elektronisk individuell plan bør benyttes som verktøy. Pårørende, og da særlig barn som pårørende til personer med rus eller psykiske helseutfordringer, har risiko for utvikling av helserelaterte problemer. Tilbudet til pårørende må styrkes, og det må være enklere for pårørende å få informasjon om eksisterende tilbud. Hvordan man blir møtt når man blir tilbudt eller oppsøker hjelp er avgjørende. For å få koordinert hjelp må flere instanser samordne og samarbeide om innsatsen. Det er derfor viktig at brukere, pårørende og fagfolk har oppdatert informasjon om rettigheter og tjenestetilbud. Å bli møtt med forståelse og tillit, der tjenestemottaker og tjenesteapparatet er på «samme lag» og man selv er med på å bestemme retning er ifølge brukere og pårørende viktig for å etablere gode relasjoner. Dette gjelder også for barn og unge. Tidlig innsats er både innsats tidlig i et barns liv, og/eller å gripe inn tidlig når problemer oppstår eller avdekkes. I saker som gjelder barn og unge er det viktig at det er tydelig hvem og hvilken instans som har ansvaret slik at man forhindrer oppfølgingsbrudd. Bydelene bør ha en samhandlingsmodell og organisere seg på en slik måte at ansvar tydeliggjøres og hensiktsmessige tiltak iverksettes. Barnehage, helsestasjon og skole er tjenester alle barn og unge og deres foreldre er i kontakt med. Disse kan i mange tilfeller være første instans som kan se og intervenere tidlig. Krenkelser i barndommen gir økt risiko for sykdom og andre problemer i voksen alder. Alle som jobber med barn og unge trenger kompetanse/kunnskap om hvordan man håndterer bekymring. Det er gode erfaringer med å tilby tjenester med lav terskel innenfor begynnende psykisk helse og rusproblematikk hos barn og unge. Bydelene og skolene må samarbeide tett om rusforebygging i nærmiljøet og i skolen. Ansatte i skolen og bydelene må ha tett dialog og kjennskap til hverandre og barn og unges utfordringer i skolemiljøet, og der de bor. Foresatte skal være en del av skolens rusforebyggende arbeid. Ungdom som ikke fullfører videregående opplæring og blir stående utenfor opplæring og arbeid over tid, har økt risiko for varig utestenging fra arbeidslivet. Derfor er det svært viktig å forebygge skolefrafall, og ha gode metoder for oppfølging hvis frafall er et faktum. Alle bydeler/sektorer bør ha ambulante/oppsøkende tjenester for barn og unge. Spesialisthelsetjenesten og bydelene må samarbeide om dette. Alle bydeler bør ha varierte fritidstilbud for barn og unge, der alle uavhengig av sosial bakgrunn og økonomi kan delta. Eldre er en særlig sårbar gruppe, og bydelene bør videreutvikle kompetanse om eldre, alkohol og legemidler. Tidlig intervensjon og screening er hensiktsmessige verktøy. Flere må få tilbud om egnet bolig med tilpasset booppfølging. Det må være lik tilgang til bolig uavhengig av bydelstilhørighet. Mange som er i behandling TSB eller i fengsel har ikke bolig stående klar når de er ferdig behandlet eller er ferdig med soning. Dette er svært uheldig og øker risikoen for tilbakefall. Det må sikres at brukeren får rett behandling til rett tid ut fra den enkeltes behov og ønsker. Overganger mellom ulike tjenester må koordineres bedre. Overgang mellom tilbud i spesialisthelsetjenesten, fengsel og bydelene er for mange en sårbar fase. Det er viktig å følge personer tettere opp i disse fasene. Tjenesteapparatet i kommunen må være involvert under behandling i spesialisthelsetjenesten. Bruker og brukerens behov må legge føringer for hvilke tilbud som tilbys, og tjenestene bør organiseres og utformes i et bruker- og mestringsperspektiv. Det bør utformes operative samarbeidsavtaler mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen for å sikre likere og mer forutsigbar samhandling. Oslo kommune og spesialisthelsetjenesten må være likeverdige samarbeidspartnere for å sikre at alle får rett hjelp til rett tid. Antall kommunale institusjonsplasser skal reduseres, og tilpasses personer med særskilte problemer og utfordringer. Prioriterte grupper vil være personer med dobbeltdiagnoser, eldre med somatiske tilleggsproblemer. I tillegg må det omfatte akutt- og korttidsplasser. Tilbudene må tilrettelegges slik at det er egne tilbud til kvinner, og det bør opprettholdes antall institusjonsplasser tilpasset unge/unge voksne med omfattende utfordringer og etablert rusproblem. Sentrumsarbeidet bør videreføres, og samarbeidet mellom bydelene og instansene som arbeider i sentrum må styrkes. Det må etableres møteplasser, felles forståelse for arbeidsmetoder og konkret samarbeid rundt den enkelte bruker. Aktørene i sentrum må bidra til at brukerne i større grad mottar helhetlige og langsiktige ordinære tjenester i bydel. Tilskuddsordningen bør brukes som virkemiddel for å koordinere tjenestene. Søknader om tilskudd knyttet til desentraliserte tilbud, som for eksempel arbeids- og aktivitetstilbud bør i denne sammenheng prioriteres. Personer som har et ønske om rusfrihet bør ha egne tilbud, og utvalgte tilbud bør desentraliseres. Dette kan gjerne være i et samarbeid mellom flere bydeler, og i samarbeid med frivillige- og ideelle organisasjoner. Oslo kommune bør videreutvikle overdoseforebyggende arbeid, med særlig fokus på yngre brukere av narkotiske stoffer. De yngste er vanskeligere å nå gjennom nåværende lavterskeltiltak for personer med rusmiddelproblemer. Dette kan blant annet gjøres gjennom en utvidelse av Ungdom og Rus ved Legevakten, og ved utvidelse av overdoseforebyggende arbeid blant oppsøkende tjenester i Oslo sentrum. Kommunen bør ha en overordnet plan for det overdoseforebyggende arbeidet, der satsingene integreres i bydelenes planverk.