| dc.description.abstract | Dette er en oppsummering av kunnskap om hvordan retningslinjer og veiledere kan implementeres i kommunale helse- og omsorgstjenester. Kunnskapen som blir presentert, er basert på forsknings og utviklingsarbeid som er relevant for implementering i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette inkluderer 20 artikler som beskriver forskning, 2 artikler som beskriver både forskning og utviklingsarbeider, 5 rapporter, 4 masteroppgaver og 2 kronikker. De 20 forskningsartiklene består av både systematiske oversikter og enkeltstudier som beskriver forskjellige implementeringsprosesser og resultatene av dem. Disse er fra forskjellige kontekster (forskjellige land og forskjellige sektorer i helsevesenet), men alle er relevante for å implementere retningslinjer og veiledere i kommunen i norsk sammenheng.
Oppsummeringen omhandler i hovedsak retningslinjer siden det er der det er gjort mest forskning. Veiledere er inkludert, men det er ikke gjort like mye forskning på implementering av disse i helsevesenet. Følgende temaer dekkes:
• teoretiske rammeverk som kan brukes som en veileder for å iverksette retningslinjer/
veiledere
• hva som fungerer som hemmere og fremmere for å iverksette retningslinjer og veiledere
i helsetjenesten
• holdninger til retningslinjer/veiledere og hvordan det påvirker en iverksetting
• hvilke metoder som har blitt brukt for å iverksette retningslinjer og veiledere
• resultatene av implementeringsarbeid som har blitt gjort
Målgruppen for oppsummeringen er alle som jobber med å iverksette retningslinjer og veiledere i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.
Sentrale utviklingstrekk
Den kommunale helse- og omsorgssektoren er et stort og komplekst felt og får stadig flere oppgaver. Det betyr at det blir mange retningslinjer og veiledere å forholde seg til. Disse dekker mange forskjellige områder: fra nasjonal faglig retningslinje for demens til nasjonal veileder for oppfølging av personer med store og sammensatte behov.
I Norge er det i hovedsak Helsedirektoratet og Folkehelseinstituttet som utvikler nasjonale faglige retningslinjer og veiledere for helse- og omsorgssektoren. Formålet med disse er å gi veiledning for det som anses som best medisinsk praksis. De er også ansvarlig for å bidra til å iverksette disse retningslinjene og veilederne. Det gjøres gjennom ressurser som nasjonale og regionale kompetansesentre, for eksempel Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester (USHT). Til tross for ansvaret for å bidra til implementering har Helsedirektoratet tidligere gjort lite for dette i praksis. Direktoratet har satt noen minimumskrav for iverksetting av retningslinjer og veiledere, som blant annet inkluderer at både kort og lang versjon av retningslinjer og veiledere skal være tilgjengelig. I 2012 var det kun i et fåtall av retningslinjene og veilederne at minimumskravene for iverksetting hadde blitt oppfylt av Helsedirektoratet.
Det å skulle iverksette nasjonale retningslinjer og veiledere på et lokalt nivå er en utfordrende oppgave. Det har ført til at det har blitt utviklet flere forskjellige rammeverk og modeller som kan brukes som veiledere for å planlegge og gjennomføre en iverksetting, eller gi en oversikt over hva som kan påvirke resultatet av iverksettingen. Relevante modeller og rammeverk som har blitt brukt både i Norge og land med sammenlignbare helsetjenester, beskrives i denne oppsummeringen.
Hovedfunn
1. Jeg har funnet lite forskning på implementering av retningslinjer og veiledere i kommunesektoren spesifikt. Det finnes mer forskning som er gjort i spesialisthelsetjenesten.
2. Implementeringsmetoder som har resultert til vellykkede implementeringer, handler ofte om en blanding av undervisning, møter, verksteder og samlinger. Til tross for dette anvendes det i Norden mest passive metoder, som publisering på nett og sending i post.
3. Hemmere for å ta i bruk retningslinjer og veiledere lokalt er press fra flere hold, manglende lokal motivasjon og ressurser og en opplevelse av at utvikleren ikke kjenner den kliniske hverdagen. Andre hemmere er uklare retningslinjer/veiledere, at innsatsen som gjøres for å iverksette dem, er større enn gevinsten, og at kunnskapsgrunnlaget for retningslinjen/veilederen ikke oppleves som relevant for praksis.
4. Fremmere er å la ansatte delta i relevante prosjekter og støtte iverksettingen, ha praksisnær opplæring og tilbakeføre resultatene av implementeringsforskning til avdelingene. En annen fremmer er evnen til å innlemme retningslinjer og veiledere med pasientens/brukerens preferanser.
Konklusjoner
Kunnskapsoppsummeringen viser at for å lykkes med en lokal implementering av nasjonale veiledere og retningslinjer er det viktig å:
• planlegge arbeidet godt og benytte en modell eller et rammeverk både i planleggingen og gjennomføringen av implementeringen.
• bruke ressurser som kompetansesentre og deres nettverk der det er relevant.
• bruke aktive metoder som undervisning, verksteder og samlinger og gjøre det praksisnært.
• evaluere resultatene av implementeringen og gi tilbakemeldinger og veiledning til de ansatte om arbeidet med å gjøre en retningslinje eller veileder til en del av arbeidshverdagen. | en_US |
