Demografisk utvikling og potensialet for uformell omsorg i Norge

Abstract

Bakgrunn: Myndighetene har forventninger om at bidrag fra pårørende og frivillige i omsorg for hjemmeboende eldre skal opprettholdes på dagens nivå eller økes i fremtiden. I artikkelen undersøker vi potensialet for uformell omsorg med utgangspunkt i den demografiske utviklingen frem mot 2040. Metode: Med utgangspunkt i folketall fra 2018 og Statistisk sentralbyrås befolkningsframskrivinger 2018–2040 har vi beregnet FNs familieomsorgskoeffisient (personer i alderen 50–66/85+), aldersbæreevne (personer i alderen 16–66/67+), og forholdet mellom antall unge eldre og eldste eldre (personer 67–79/85+) for årene frem mot 2040 for et utvalg av 49 norske kommuner (omsorgsforskningskommune-panelet). Vi har videre undersøkt korrelasjonen mellom de tre koeffisientene og kommunenes størrelse og sentralitet. Resultat: Familieomsorgskoeffisienten faller betydelig i samtlige kommuner fra 2018 til 2040 (størst fall i små kommuner). Aldersbæreevnen faller også markant i de fleste kommunene, og fallet er størst i små kommuner. Forholdet mellom unge eldre og de eldste faller også markert frem mot 2040 i alle kommunene. Dette forholdet er svakt korrelert med kommunestørrelse (størst fall i små kommuner). Alle tre forholdene faller i gjennomsnitt gradvis fra de mest sentrale til de minst sentrale kommunene. Konklusjon: Myndighetenes forventninger om opprettholdt eller økt innsats fra pårørende og frivillige er basert på sviktende demografiske forutsetninger. Den demografiske utviklingen bør være en tydeligere del av kunnskapsgrunnlaget for utformingen av fremtidens pårørende- og frivillighetspolitikk.