| dc.description.abstract | Bakgrunn. Sykehjemspasientenes polyfarmasi, multimorbiditet og fysiologiske aldersforandringer gir høy risiko for legemiddelrelaterte problemer. Vi beskriver legemiddelforbruket og sammenlikner legemiddelbehandlingen ved to sykehjem med ulik legedekning. Materiale og metode. Vi inkluderte 48 langtidspasienter fra to sykehjem i Oslo, sykehjem A (24 pasienter) og sykehjem B (24 pasienter). En farmasøyt innhentet informasjon om legemiddelbruk, identifiserte og klassifiserte legemiddelrelaterte problemer og graderte legemidlene etter antikolinerg aktivitet. To leger med erfaring fra geriatri og sykehjemsmedisin vurderte, uavhengig av hverandre og blindet for hvilket sykehjem pasientene tilhørte, den kliniske betydningen av de legemiddelrelaterte problemene. Resultater. Pasientene i sykehjem A brukte median (interkvartilavstand) 7,0 (5,3–11,0) legemidler, sammenliknet med 9,5 (8,0–12,8) i sykehjem B (median differanse 2,0, 95 % KI 1,0–4,0, p = 0,006). Pasientene i sykehjem A hadde også lavere antikolinerg skår enn pasientene i sykehjem B – 1,0 (0,0–2,0) mot 2,0 (2,0–3,8) (median differanse 1,0, 95 % KI 0,0–2,0, p = 0,009) – og færre legemiddelrelaterte problemer – 3,0 (2,0–4,0) versus 5,5 (3,3–8,0) (median differanse 2,0, 95 % KI 0,0–3,0, p = 0,007). Det var ingen signifikante forskjeller mellom sykehjemmene i pasientenes alder, komorbiditet, nyrefunksjon eller demensstatus, men legebemanningen var bedre i sykehjem A. Fortolkning. Legemiddelforbruket så vel som kvalitetsindikatorene varierer betydelig mellom sykehjem. Ulik legedekning er én mulig forklaring på forskjellene. Undersøkelsen synliggjør behovet for tverrfaglige legemiddelgjennomganger som kvalitetshevende tiltak i sykehjemsmedisinen. | |
