| dc.description.abstract | Samhandlingsreformen ble lansert i St. Meld. nr. 47 (2008-2009) Rett behandling-på rett sted-til rett tid. Formålet med reformen er å sikre et bærekraftig, helhetlig og sammenhengende tjenestetilbud av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet og mest mulig tilpasset den enkelte bruker. Reformen startet offisielt 1. januar 2012, med to nye lover og tretten nye eller reviderte forskrifter, i tillegg til flere økonomiske og faglige virkemidler. For å sikre sammenhengende og helhetlige tjenester er det lovfestet at kommuner og helseforetak skal inngå samarbeidsavtaler. Denne studien ønsker, i et sikkerhetsteoretisk perspektiv å belyse, hvilken betydning de lovpålagte samarbeidsavtalene har for økt pasientsikkerhet, ved forflytning av pasienter mellom behandlingsnivåene i helsetjenesten. Sikkerhetsperspektivet er blant annet belyst gjennom Avens (2006) teori om sikkerhetsstyring, med forankring i hans modell for sikkerhetsstyring gjengitt i kapittel 2.2. Det er tatt utgangspunkt i følgende problemstilinger: utfordringer for pasientsikkerheten under samhandlingsreformen - reformen har økt pasientsikkerhet som et av sine mål, hvordan bidrar samarbeidsavtalene til dette? - innfører vi nye grenseflater med risiko for svikt? For å kunne gi svar på problemstillingene, er følgende forskningsspørsmål utviklet: - er det mulig å finne frem til gjennomførte risikovurderinger som ligger til grunn for innholdet i avtalene? - hvordan fremkommer fokus på pasientsikkerhet gjennom avtalene? - hvordan er kravet om faglig forsvarlig virksomhet operasjonalisert i avtalene, gjennom internkontrollen? Studien er gjennomført med dokumentanalyse som metode, i et kvalitativt design. Dokumentanalysen omfatter alle de lovpålagte samarbeidsavtalene mellom kommuner og helseforetak i Helse Sør-Øst. Samarbeidsavtalene som har vært gjenstand for analyse er knyttet til åtte helseforetak, eid av Helse Sør-Øst, og alle de 172 kommunene i de fylkene som Helse Sør-Øst omfatter. Dette utgjør mer enn halvparten av landets befolkning. Rammeverk for analysen er hentet fra lover med forarbeider, forskrifter og nasjonale veiledere. Svaret på forskingsspørsmålet om risikovurderinger, er nei! Det har ikke vært mulig å finne frem til gjennomførte risikovurderinger som ligger til grunn for avtalene. Fokus på pasientsikkerhet fremkommer gjennom selve avtalene, med underliggende prosedyrer som beskriver arbeidsprosesser i detalj. Fokus på pasientsikkerhet viser seg også ved at avtalene viser til ulike tiltak igangsatt gjennom samhandlingsreformen. Det vises blant annet til utvikling av helhetlige pasientforløp, behandlingslinjer og praksiskoordinatorordningen. Svarene på det tredje forskningsspørsmålet om operasjonalisering av kravet til forsvarlig virksomhet, gjennom internkontrollen, indikerte at det ikke har vært noen selvfølge å tenke internkontroll ved avtaleinngåelse. Ingen av helseforetakene har utviklet indikatorer i internkontrollen for å fange opp svikt i grenseflatene. Felles avvikssystemer er under utvikling. Det har ikke vært mulig å se hvordan samarbeidsavtalene og kravet til systematisk styring er koblet sammen. Med bakgrunn i svarene over kan man si at samarbeidsavtalene bidrar til økt pasientsikkerhet gjennom avtalene i seg selv. Ved lovfestet krav til samarbeid, gjennom minstekrav til innhold i avtalene, gjennom krav til lederforankring, opplæring og implementering, samt gjennom tiltak initiert gjennom samhandlingsreformen, nedfelt i avtalene. Kravet til forsvarlig virksomhet forutsetter imidlertid systematisk styring, og kunnskap om egne resultat, blant annet ved at systemer for å overvåke svikt i grenseflatene utvikles og benyttes til kontinuerlig forbedringsarbeid. Funn som kan anses å være en trussel for pasientsikkerheten, er manglende utbredelse av helhetlige informasjonsutvekslingssystemer. I følge Avens (2006) modell for sikkerhetsstyring kan dette sees på som en begrensende rammebetingelse, som hindrer virksomhetene å nå målet om økt pasientsikkerhet. Sikker informasjonsoverføring av nødvendig informasjon, i rett tid, til riktig sted/person, er vurdert til å være en forutsetning for ytelse av forsvarlig helsehjelp. | |
