Samhandlingsreformens effekt på samhandling og pasienter: En studie av en kommune i Akershus

Abstract

Denne oppgaven har som mål å studere effektene av samhandlingsreformen i en kommune i Akershus. Hovedfokuset for oppgaven er på hvordan samhandling og koordinasjon med spesialisthelsetjenesten fungerer, ettersom dette er noe av det mest sentrale i samhandlingsreformen, og hvilke konsekvenser reformen har hatt for pasienter ved kommunens korttidsavdeling. For å svare på problemstillingen var ønsket å få frem tanker og holdninger rundt samhandlingsreformen og dens effekt og konsekvenser hos ansatte i kommunen som jobber med samhandling og kommunikasjon med spesialisthelsetjenesten og ansatte ved korttidavselingen. Det er derfor benyttet kvalitativ metode med bruk av dybdeintervju i denne oppgaven, der informantene er strategisk plukket ut på bakgrunn av stilling og informasjonen de sitter på. I tillegg er metoden støttet opp med bruk av triangulering der det også er funnet sekundærdata om temaet. Resultatene viser at reformen er en god idé, og at dette er den riktige veien å gå for å bedre norsk helse- og omsorgstjeneste. Det at kommunen skal ha mer ansvar og flere oppgaver blir sett på som riktig. Likevel er det slik at metodene og insentivene som ligger bak reformen ikke fungerer etter intensjonen. Når det gjelder samhandling og kommunikasjon viser resultatene at det er en lang vei å gå for at dette skal fungere optimalt, og de største hindrene er økonomi, likeverdighet og mangelfull informasjon. De største konsekvensene reformen har hatt for pasienter ved korttidsavdelingen er at de skrives ut tidligere og er dårligere når de skrives ut enn før. I tillegg oppleves det flere reinnleggelser og mer forflytting av pasienter, noe som gjør at det ikke oppleves at det er et helhetlig pasientforløp. Til tross for dette viser det seg at denne kommunen har klart endringsprosessen reformen har medført relativt bra tatt i betraktning de forutsetningene som lå til grunn for å få til en slik endringsprosess.