Yngre personer som mottar hjemmetjenester: Hvem er de, hva slags hjelp får de, og hvorfor øker antallet så sterkt?
Original version
Romøren, T. I. (2006). Yngre personer som mottar hjemmetjenester: Hvem er de, hva slags hjelp får de, og hvorfor øker antallet så sterkt? Hentet fra: http://hdl.handle.net/11250/144312Abstract
I løpet av de siste 10-15 årene har det skjedd en bemerkelsesverdig utvikling av alderssammensetningen blant mottakere av hjemmetjenester i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten. Antall personer under 67 år er fordoblet, og utgjorde i 2004 29 % av alle. I 1992 var den tilsvarende andelen 18 %. Gruppen under 67 år består av like mange kvinner som menn. Noen ganske få (2 %) er barn og unge under 18 år, en stor andel er yngre voksne (18-49 år; 54 %) og en noe mindre andel er middelaldrende (50-66 år; 44 %). Av disse har antallet yngre voksne økt raskest. Personer under 67 år som får hjemmetjenester består helsemessig hovedsakelig av to store og to litt mindre grupper. Mennesker som har én av mange ulike somatiske lidelser utgjør den største gruppen (39 %). Blant disse dominerer nevrologiske tilstander som MS, hjerneslag, og alvorlige hode- og ryggskader – ofte etter trafikkulykker. Mennesker med psykiske lidelser (37 %) utgjør også en stor gruppe. De to mindre gruppene er mennesker med utviklingshemning (13 %) og personer med rusproblemer (9 %). Funksjonsnivået bant yngre hjemmetjenestemottakere viser mange likhetstrekk, men noen grupper skiller seg likevel ut. Aller skrøpeligst synes personer med MS å være, og barn og unge er skrøpeligere enn yngre voksne og middelaldrende.
Yngre hjemmetjenestemottakere er svært ressurskrevende, og langt mer ressurskrevende enn eldre. Hver av de yngre har i gjennomsnitt praktisk bistand og/eller hjemmesykepleie som svarer til omtrent en halv stilling (20 timer per uke). Denne hjelpen varer i mange år, ja for flertallet livet ut. I tillegg mottar mange yngre også andre tjenester som støttekontakt, trygghetsalarm, samtaler med psykiatrisk sykepleier osv. De to mest ressurskrevende gruppene blant yngre hjemmetjenestemottakere er personer med nevrologiske lidelser (særlig MS) og personer med utviklingshemning. I disse gruppene får hver person i gjennomsnitt ca. 40 timer hjelp per uke. Deretter kommer rusmiddelmisbrukere og alvorlig skadde (25-30 timer), og mennesker med psykiske lidelser og mennesker med (presenil) demens (10-15 timer).
En fellesnevner for helseproblemene til de mest ressurskrevende gruppene er svekkelser eller skader i det sentrale nervesystemet – enten i hjernen eller i ryggmargen. Slike skader har tre typiske trekk: de regenererer bare i beskjeden grad, de svekker ofte førligheten, og de kan gi kognitiv svikt. Bevegelse og kognisjon er de to viktigste funksjonene et menneske må ha intakt for å kunne leve et selvstendig liv. Dette er – medisinsk sett – forklaringen på at ulike former for brist i sentralnervesystemet dominerer blant de tjenestemottakerne som denne rapporten beskriver.
Årsakene til at det er blitt flere yngre hjemmetjenestemottakere må søkes i tre forhold: endrede behov, endret etterspørsel og endrede tilbud. Behovene i disse aldersgruppene har antakelig økt noe som følge av befolkningsutviklingen. Det var 8 % flere personer under 67 år i 2004 sammenlignet med i 1992. Økningen i aldersgruppen 50-66 år har vært særlig stor (25 %). Dette er de samme fødselskullene som om noen år vil utgjøre den neste eldrebølgen. Etterspørselen har trolig også endret seg på grunn av økt kjennskap - både i befolkningen eller i andre deler av hjelpapparatet - til hva pleie- og omsorgstjenesten i kommunene kan og skal yte. Terskelen for å be om hjelp kan ha blitt lavere. Men den viktigste årsaken til utviklingen er antakelig endrede tilbud som følge av en rekke helse- og sosialpolitiske reformer siden begynnelsen 1990-årene: HVPU-reformen, Opptrappingsplanen for psykisk helse, Helseforetaksreformen og reformer innen rusomsorgen. Disse reformene har – direkte eller indirekte - gitt kommunenes helse- og sosialtjenester nye oppgaver. Endringene kan en nå spore i den økende andelen yngre tjenestemottakere. Skal en dømme etter hva slags helseproblemer som er mest utbredt blant disse tjenestemottakerne i dag, og bruker en dette som en indikator på årsaker til utviklingen, så ser Opptrappingsplanen for psykisk helse ut til å være den viktigste enkeltstående drivkraften.