”Flytte og flytte en gang til”. Pårørende til personer med demenssykdom, og deres erfaringer omkring flytting fra skjermet avdeling til somatisk sykehjemsavdeling

Abstract

Bakgrunn: Demenssykdom rammer ikke bare den som blir syk, men er også en belastning for familien og påvirker pårørende sin livssituasjon. Å flytte en ektefelle eller en forelder til sykehjem oppleves som en av mange kriser for pårørende. Kun 16 % av de som bor på sykehjem har et tilrettelagt botilbud på skjermede avdelinger, til tross for at ca 80 % av pasienter i norske sykehjem har kognitiv svikt. Når pasienter med demenssykdom blir sykere mentalt og fysisk, må mange flytte fra skjermede til somatisk sykehjemsavdelinger. Hensikt: Hensikten med studien er å skaffe tilveie økt kunnskap om pårørende sine erfaringer når en ektefelle eller forelder med demenssykdom må flytte fra skjermet til somatisk sykehjemsavdeling. Tema av interesse for studien har vært om forandring av bosted påvirker rollen som pårørende og pårørende sin livssituasjon og hverdagsliv. Tittel på studien er: ”Flytte og flytte en gang til”. Metode: En kvalitativ tilnærming med semistrukturerte intervju ble brukt i studien. To ektemenn og to døtre til personer med demenssykdom ble intervjuet. Kvalitativ innholdsanalyse ble benyttet for å analysere intervjuene. Resultat: Pårørende uttrykte at det var viktig for dem å vite at deres slektning fikk god omsorg i sykehjem. Ektemennene opplevde flytting til skjermet avdeling som vanskeligst. De beskrev ensomhet og savn da kona ble sykere hjemme, men også etter at hun flyttet til skjermet avdeling. De fortalte at de fikk det bedre da deres koner flyttet til somatisk sykehjemsavdeling. Den ene ektemannen sa at han følte seg hjemme i somatisk sykehjemsavdeling fordi han fikk god kontakt og et nært samarbeid med personalet. Den andre ektemannen hadde lite kontakt med personalet, men opplevde økt mulighet for privatliv med sin kone. Begge ektemennene var tilfreds med kvaliteten på omsorgen på skjermet og somatisk avdeling. Døtrene erfarte at deres forelder fikk god omsorg og at de som pårørende ble sett og hørt av personalet på skjermet avdeling. På somatisk avdeling erfarte døtrene at deres forelder fikk omsorg av dårlig kvalitet og at personalet ikke innbød til kommunikasjon og samarbeid med pårørende. Døtrene følte seg ikke velkommen når de kom på besøk og de opplevde flytting fra skjermet til somatisk avdeling som vond og vanskelig. Alle pårørende fortalte at omsorgen på somatisk avdeling i hovedsak dreide seg om å ivareta fysiske behov. De opplede også at personalet var lite synlig i avdelingen. Konklusjon: Pårørende er en sammensatt gruppe med ulike forventninger og individuelle behov. Denne studien viser at hjemfølelse er viktig og at demenssykdom er en trussel mot opplevelse av hjemlighet. Ektemenn mister følelsen av å være hjemme i eget hjem etter hvert som kona blir sykere. Opplevelsen av hjemløshet vedvarer etter at kona flytter til sykehjem. Både ektemenn og døtre uttrykte betydningen av at den demenssyke følte seg hjemme og at de som pårørende følte seg velkommen i avdelingen hvor deres ektefelle og forelder bodde. Studien illustrerer at miljø i avdelingen og personalets holdninger og handlinger har betydning for pårørende sine opplevelse av hjemlighet i avdelingen.